ncity

Nå har jeg faktisk hatt samboer i ca. en og en halv måned, så jeg tenkte å skrive litt rundt hvordan jeg opplever det og hvordan forholdet vårt har forandret seg.

Jeg hadde gledet meg lenge til Jonathan skulle flytte inn og hadde store forventninger til hvordan det kom til å bli,
men jeg må si at det ble faktisk enda bedre enn jeg hadde trodd.
Den helga han flyttet inn gikk det opp for meg at han faktisk ikke skulle dra igjen på søndag slik han alltid gjorde.
Jeg er egentlig en person som trives godt med å bare være alene til tider; sitte i min egen verden å se på de programmene jeg vil eller surre på macen i timesvis, så jeg hadde sett for meg at jeg etter en stund kanskje ville få en slags reaksjon på at jeg ønsket å bare være meg, men det er ingenting som var mer naturlig enn at han bare skulle bli her, bestandig.
 

Det å ha en samboer, eller å ha Jonathan som samboer, er helt perfekt for meg. Mye av tiden sitter vi i hver vår sofa,
han på sin pc meg på min mac, andre ganger sitter vi sammen og ser på en film, koser eller snakker.
Det er bare så koselig å være sammen, uansett.
Det å komme hjem og han er der, spise middag sammen, eller bare det å kunne snakke sammen om alt mulig er så fantastisk.

Hører mange opplever at man får et mer hverdagslig forhold etter man flytter sammen, og det forstår jeg jo, men jeg vil vel heller kalle det et naturlig forhold. Man ser hverandre på alle måter.
Husker i begynnelsen da vi var sammen, eller faktisk i over et halvt år, sov jeg med sminke og prøvde alltid å se bra ut. Nå derimot suser jeg rundt i en stor joggebukse og null sminke. Men det er da sånn det skal være.
Se hverandre på godt og vondt, elske hverandre for den man er (haha det hørtes litt klisjé ut)
 

Det er jo også ting som har forandret seg. Jeg var for eksempel på facebook og så på "vennskapet" vårt.
Der hvor vi tidligere skrev haugevis av hjerter og koselig hilsener på veggen til hverandre er det nå, etter vi ble samboere, helt slutt på det. Det er slutt på å sitte i timevis å chatte eller snakke tull i telefonen,
men jeg må igjen si at det å ha han her i virkeligheten er så mye bedre.

En ting jeg merker med meg selv etter jeg ble sammen med Jonathan er hvor pinglete jeg har blitt.
Hvis jeg skal sove og han ikke er her ligger jeg lenge våken i senga og lytter til hver minste lille lyd,
jeg er nemmelig helt sikker på at en tyv har planer om å bryte seg inn i min lille leilighet (når det er en million andre å ta av). Er ikke få ganger jeg har måttet skru på lyset og forsiktig titte ut gjennom rullgardina...

Jeg går fortsatt å lurer på når vi skal ha vår første ordentlige krangel..
Selvfølgelig har vi jo vært småirritert på hverandre, men enda ikke kranglet ordentlig.
Småirritert ja, det har jeg vært.. Som for eksempel når jeg kommer hjem fra jobben og oppvasken fortsatt står i vasken og oppvaskmaskinen er full, eller når det står fire brukte glass på bordet uten at han rydder de opp..
Men så er det igjen andre ganger jeg kommer hjem til nyvasket leilighet eller ferdig middag, og jeg skjønner hvor heldig jeg er for å virkelig ha funnet drømmeprinsen.
 

Jeg tror nok man skal tenke litt før man velger å flytte sammen, det er et stort skitt og man bør vite at man passer sammen (om ikke finner du det fort ut).
For Jonathan og meg var det veldig naturlig. Vi hadde jo mer eller mindre bodd sammen hver helg det siste året,
så det ble ikke så annerledes.. Bare enda bedre  ♥

- Julie <3